De vise mennenes reise

Hvordan reagerer vi når vi ser noe vi ikke har sett før?

Det er faktisk en veldig viktig spørsmål for akkurat det øyeblikket avgjør en hel del i forhold til dine meninger og handlinger deretter.

For å gjøre dette litt tidsaktuelt. Det er jo tross alt snart jul. Det er en tid der vi blir tjukke på tradisjoner og der det er små forskjeller fra år til år. Jul er en vane.

Uansett - Bibelen forteller en historie om noen vise menn som så de ikke hadde sett før.

De så en stjerne.

For mange av oss i menighetene rundt om kunne det blitt en traumatisk opplevelse. Ting vi ikke har sett før kan jo være skummelt - og få er så redde for nye ting som menighetsfolk!

Men disse mennene hadde en annen holdning. De bestemte seg for å gå etter stjernen å søke det som den varslet.

Det var garantert ikke en enkel tur. De la ut på en reise mot et ukjent mål, gjennom ukjente farer og med fare for å bli skuffet ved ankomst. Likevel gjorde de det.

Hvorfor? - Jo de hadde en tro på at det som ville møte dem stort. De skulle møte en konge - og det er jo ikke noe som skjer hver dag. Troen på dette var derfor viktigere enn frykten for det ukjente. I Hebrerne 11.6 står det at uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som søker Ham må tro at Han er til og at han lønner dem som søker ham.

Det å søke noe i tro er dermed viktigere enn sunn norsk skepsis.

Dernest søkte de etter en ny mulighet. Tenk på alle de enorme mulighetene vi alle har fått i dette landet vi bor i. Vi kan tale fritt, tenke fritt, lære fritt, tro fritt på hva vi vil og vi vasser i penger. Jeg beundrer alle de som tenker utenfor boksen. De som søker muligheter og som våger å smake der hvor omgivelsene rister på hodet og sier - det er umulig! I Romerne 12.2 står det at vi ikke skal innrette oss etter den nåværende verden, men la oss forvandle ved at sinnet fornyes. Fornyelse er viktig i alle deler av samfunnet - og kanskje spesielt i våre menigheter.

Det å handle på troen og det å være åpen for mulighetene som byr seg skaper forandring. Det forandrer vår reise i livet. Det skjedde med de vise mennene i julevangeliet også. De bevarte idenditeten sin. De visste hvor de kom i fra og var fast bestemt for å reise hjem igjen. Men de tok en annen vei. Vi sier jo at det er mange veier til Rom. Det er like mange veier hjem.

Hovedsaken er å ikke komme hjem skuffet eller med halen mellom beina, men å komme hjem rik på nye opplevelser, erfaringer og økt tro på at det er alltid en mulighet!

90 % av prestene gikk forbi menneske i nød

Artiklen nedenfor stod i Dagbladet og er ikke spesielt hyggelig lesning for oss som har en tjeneste som prester, forstandere eller pastorer.

Det står i Bibelen at Guds godhet driver mennesker til omvendelse. Praktisk forkynnelse er å hjelpe mennesker i nød. Mange pastorer tror at forkynnelsen til menigheten og til menneskene rundt oss handler om det som skjer fra prekestolen, men i virkeligheten er det fruktene av våre liv som er den sterkeste forkynnelsen.

Uttdrag fra artikkel:

PRESTER ER IKKE SPESIELT flinke til å leve etter de idealene de snakker om fra prekestolen. I et amerikansk eksperiment ble et utvalg unge prester bedt om å forberede en preken om lignelsen om den barmhjertige samaritan. De ble så bedt om å gå en kort strekning til en kirke like ved for å holde prekenen. På veien dit hadde forskerne plassert ut en skuespiller kledd som en uteligger. Da presten kom forbi, utga han seg for å få et illebefinnende. Selv om de nettopp hadde tenkt ut en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten av prestene rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe. Og i et nytt eksperiment, der prestene i tillegg fikk beskjed om at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg til kirka, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Klar for stevnesommer!

Nå i disse dager setter mange kristne seg i stevner på sommerstevner over det ganske land. Vi lar oss inspirere av forkynnere fra fjern og nær, kjenner på fellesskapet med andre kristne og blir begeistret.

Jeg skal på to stevner selv. De frie venner Landsstevne på Solstrand og Sarons Dal. Jeg gleder meg! Men det som gjør at jeg faktisk drar er at barna vil dit. De treffer venner, får gode og positive opplevelser både med andre mennesker og med Jesus.

Det er imidlertid en ting jeg brenner for og det er at den begeistringen som skapes og de gode opplevelsene man høster på slike stevner - de må lagres. Vi må ta med oss begeistringen hjem til lokalmenighetene, slik at hver enkelt av oss kan styrke fellesskapet vårt hjemme, nå ut til familie, venner og naboer.

For alle disse gode prekene, atmosfæren og opplevelsene gjør vel noe med oss?

Og alle som drar på sommerstevner har vel en menighet?