Personlig kristen eller?

Når jeg var ung ble jeg spurt – er du sånn personlig kristen? Grunnen var at min omgangskrets hadde behov for å plassere meg, utenom de ”vanlige” kristne. Jeg tror det betydde dem selv fordi de ikke gikk på møter eller Gudstjeneste. Men hva er en personlig kristen, egentlig?

I 1985 kalte 9 % av de unge mellom 21 og 26 år seg personlige kristne. I dag er tallet tredoblet, 27 %. Det viser analysen ”Slik er ungdommen!” fra Synovate, basert på undersøkelsen Norsk Monitor. Dette er den ”tyngste” undersøkelsen som blir gjort på ungdomskulturen i Norge i dag.

En tredobling av antallet som kaller seg personlige kristne er ganske oppsiktsvekkende. Spesielt siden dette har skjedd i en tid der kristendom nærmest er tatt ut av skolen og samfunnet har blitt mer flerreligiøst og mangfoldig. I 1985 hadde alle barn og unge kristendom som fag på skolen. Det har ikke dagens elever. Nå heter det Religion, livssyn og etikk (RLE). Likevel vokser bevisstheten rundt kristen tro.

En del av forklaringen kan kanskje ligge nettopp i disse faktorene. Det at staten prøver å fjerne alle spor av det kristne budskapet, samtidig som at vi får inn nye landsmenn som er veldig tydelige på sin tro gjør at kanskje flere trenger en merkelapp for sitt ståsted.

Forrige helg hadde vi ”Ny start 2011” på Saron på Åkrehamn, som er en frimenighet under paraplyen ”frie venner”. Vi markerte nytt år og nye muligheter. I løpet av helgen hadde vi rett over 400 mennesker på møter, Barnas Superlørdag og GPS. På søndag var det nesten helt fullt og det vil si drøye 140 stykker. Da ønsket vi nye venner velkommen og vi hadde dåp. Som pastor på Åkrehamn ser jeg at det kommer nye til menigheten Saron, men vi er langt fra en tredobling. Selv om vi har frivillige medarbeidere som legger ned en fantastisk innsats for å legge til rette for at mennesker skal trives og finne troen på Jesus.

Vi som menighet utfordres av at stadig flere kaller seg personlige kristne, men tydeligvis ikke finner menigheten som et naturlig sted å være med sin tro.

Derfor tenkte jeg at jeg skal utfordre deg litt til å tenke igjennom hva du tror på og hvorfor du eventuelt tilhører de mange som nå betegner seg som personlig kristne. Begrepet kristen kom som en beskrivelse av de som trodde på - og var etterfølgere av Jesus. Slik er det i dag også. Bibelen sier i Romerne 10:9 og 10: For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst (kristen). 10 Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst (kristen).

Så enkelt er det å bli en kristen. Det handler kun om å bekjenne og tro. Ingen gode handlinger, verdier eller god moral gjør deg til en ”vanlig” eller ”personlig” kristen. Det er kanskje verre å finne en menighet, selv om det er mange av dem her i Karmøy. Men et godt råd er å finne en menighet der du føler at du får tilhøre, bli sett og inkludert slik du er i dag.

Kanskje jeg ser deg? Uansett lykke til!

Og så kom vekkelsen...

På Åkrehamn har vi lagt bak oss to fantastiske helger med folkemøter i Åkrahallen. Egils Svartdahl forkynte og folk ble berørt. Rundt 100 mennesker gav respons på frelsesinvitasjonene i møtene. Følelsen av vekkelse er igjen kommet til Karmøy...
Som pastor er jeg skeptisk til ordet vekkelse. Jeg forstår det positive som folk legger i begrepet, men mener det er det mest passifiserende ordet menigheter og kristne har fått i sitt vokabular. Grunnen er at mange sitter å venter på vekkelse, for når den kommer da skal mennesker bli frelst.
Dessuten er ordet vekkelse egentlig litt misforstått. For det handler jo ikke om at ikke kristne blir vekket til liv og frelse. Nei vekkelse handler i så fall om at kristne kommer seg opp av dvalen.
Om det har vært noen vekkelse på Karmøy nå, så har det i så fall handlet om at kristne har blitt begeistret og modige og igjen begynt å snakke om Jesus og invitert mennesker med seg på møte. Det begeistrer meg. For det er slik mennesker kommer til tro. De møter mennesker med brann i sitt hjerte for Jesus og glød for at andre skal finne Ham.
Forkynnelsen av ordet skaper tro og det å komme til et møte der det blir forkynt om nåde, fred med Gud, oppgjør med skuffelser og sammenhenger og pekt på Jesus - det skaper tro. Tro på Jesus. Det er fantastisk.
Nå starter hverdagen. Møtekampanjen er over. Egil Svartdahl har reist hjem etter en veldig innsats. Vi tror han er blitt ekstra glad i Karmøy og vi er blitt enda gladere i ham. Idrettshallen er også rigget ned. Selv om mange kanskje tror og håper det, så blir det ikke en helg til.
Hva gjør dere nå? har noen spurt.
Nå fortsetter vi å jobbe med det oppdraget vi har fått. Vi skal følge opp de som har tatt et standpunkt og bedt om oppfølging. Så skal vi forkynne mer Guds ord, vinne mennesker, døpe mennesker og gå veien med dem slik at de blir ikke bare helgetroende, men Jesus etterfølgere. Det skal vi gjøre ved å ta vare på brannen, gløden og entusiasmen og leve våre liv på en slik måte at mennesker får se Jesus.
Vi venter ikke på vekkelse. Vi er høstarbeidere som lever ut trosliv i hverdagen slik at mennesker skal få se Jesus. Vi er menigheter som bretter ned veggene våre og som inviterer til rike, åpne og trygge rom for fellesskap, tro, liv som leves, forbønn og støtte.
Til helgen er det ikke Egil Svartdahl som taler, men på Saron der jeg er pastor skal jeg forkynne. Det vil si først skal jeg på Kristi himmelfartsdag ta med meg venner og kjente på grilling. Det skal hele menigheten. Det blir pølser i brød og lompe, en karbis eller to, familiekos, lek og moro. Deretter skal jeg fortsette på en serie om nåden. Jeg gleder meg.

Pionerer er viktige!

Vi trenger alle forbilder. Et av mine forbilder blant alle forkynnere i Norge feirer i år 80 års jubileum som forkynner. Emanuel Minoz begynte da han var fem år og som 85-åring står han fortsatt som en påle i Herrens tjeneste.

På årets Predikantkonferanse satte han en status til ettertanke på vårt samfunns tilstand. Utgangspunktet var teksten fra Mattt 24: 37-39 ”Og som Noahs dager var slik skal menneskesønnen dager være. De åt og drakk. Tok og gav til ekte. Og de visste ikke av vannflommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når menneske sønnen kommer”

Vi lever i en tid der troskap til ordet og troskap til Den Hellige Ånds ledelse er viktigere enn noensinne.

Menighetene jobber selvsagt med å være relevant for mennesker. Men i strevet kan man ende opp med å bli preget av verden - mer enn å prege verden.

Minoz gav en kjærlig formaning til menighetene om å være bevisst på tidene vi lever i. Vi trenger tjenere som Minoz som overleverer sine erfaringer og profetiske innblikk -slik at vi som skal ta tjenesten videre kan se linjene i tid. Takk Minoz.

Herved anbefales boken hans siste bok "Det har ringt for tredje gang".

Vekst i en menighet - det går an!

Jeg må bare få si at jeg er stolt av menigheten Saron som i 2009 hadde nesten 18 % økning i besøkende, vekst i de fleste gruppene, vekst i antall døpte og vekst i antall menighetstilhørige. La oss ved Guds nåde og hjelp gjøre 2010 minst like bra! Takk alle medarbeidere for en fantastisk innsats!
Jeg er så priviligert at jeg får lov til å være pastor i en menighet som løfter blikket og ser mulighetene i lokalmiljøet. Som menighet er vi satt ut i et oppdrag med en hensikt. Vi skal være et lys i verden står det i Matteus 5.14. Det blir man ikke om ikke menigheten ser helt tydelig med hvilken hensikt vi er plantet der vi er. Vår hensikt er å gjøre Jesus stor for mennesker. Da må vi gjøre han relevant i livene til menneskene rundt oss.
Det står at det bare er Gud som gir vekst. Det er sant! Det er bare Hans nåde som frelser, men vi må gjøre nåden tilgjengelig, synlig og relevant. Mange hevder at Gud er fjern, langt vekke og vanskelig å få tak på. Det er ikke sant. Gud er nær oss. Gud er faktisk i oss, står det i Bibelen. Ved å la mennesker få ta del i våre fellesskap, få tilhøre oss, føle seg velkommen og verdsatt, vil også Jesus bli synlig. Vi har alle lyst til å være end el av noe som er større enn oss. Jesus sin frelsesplan for alle mennesker er universell på alle måter. Jeg tror at mennesker som får se troen, oppleve våre hjerter som brenner for Jesus og våre medmennesker, også vil kjenne at dette betyr noe for dem også. Da kommer troen. Resten fikser Gud!

Store drømmer gir vekst!

God gives us dreams a size too big so that we can grow in them (Author unknown).

Gud gir oss drømmer som er så store at vi kan vokse i dem! Vi mennesker er skapt med evnen til å dagdrømme, drømme og planlegge. Det er fordi Gud vil at vi skal ha noe å strekke oss etter. Den dagen vi ikke har det så blir livet fattig. Livet er ikke en tvangstrøye eller en boks vi skal passe inn i - livet er stort nok til at det skal leves og fylles med innhold.

Nytt år - nye muligheter!

Det eneste du ikke kan gjøre noe med er det som har vært. Det vil for alltid - eller i alle fall så lenge du og andre kan huske det - bare være minner.

Gud lever ikke i fortiden. Det er fantastisk. Bare tenk om han skulle dratt fram alle tabbene vi har gjort og brukt det mot oss, eller om han kopierte tidligere gode opplevelser. Ingen av delene hadde vært særlig nyttig i lengden.

Nei, heldigvis er Gud fokusert på framtiden. I 2. kor 5:17 står det: Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

Se, det nye er blitt til. Mulighetene våre er altså allerede her. Alt vi trenger å gjøre er å gripe dem og gjøre dem.

Jeg har høye ønsker for det som ligger foran. Jeg ønsker at 2010 skal bli det beste året jeg noensinne har hatt. Ja, det kommer sikkert til å komme utfordringer og slag i fjeset. Likevel, jeg skal ha mitt beste år noensinne. Jeg skal gjøre min del for å få det til - ved å gjøre det beste jeg kan.

Jimmy Johnsen sa at forskjellen mellom det ordinære og det ekstraordinære, er det lille ekstra.

Jeg har lyst til å gjøre det lille ekstra på noen flere områder i livet. Lykkes jeg blir dette året bra!

Det nye året handler altså om hva jeg gjør med det Gud har gitt meg og de mulighetene jeg får. I en bønn jeg leste for en tid siden stod det: Gud, tilegn meg ydmykhet til å akseptere mennesker jeg ikke kan forandre, mot til å forandre den ene jeg kan, og visdommen til å skjønne at det er meg selv. "The Serenity Prayer" av Reinhold Neibuhr

De vise mennenes reise

Hvordan reagerer vi når vi ser noe vi ikke har sett før?

Det er faktisk en veldig viktig spørsmål for akkurat det øyeblikket avgjør en hel del i forhold til dine meninger og handlinger deretter.

For å gjøre dette litt tidsaktuelt. Det er jo tross alt snart jul. Det er en tid der vi blir tjukke på tradisjoner og der det er små forskjeller fra år til år. Jul er en vane.

Uansett - Bibelen forteller en historie om noen vise menn som så de ikke hadde sett før.

De så en stjerne.

For mange av oss i menighetene rundt om kunne det blitt en traumatisk opplevelse. Ting vi ikke har sett før kan jo være skummelt - og få er så redde for nye ting som menighetsfolk!

Men disse mennene hadde en annen holdning. De bestemte seg for å gå etter stjernen å søke det som den varslet.

Det var garantert ikke en enkel tur. De la ut på en reise mot et ukjent mål, gjennom ukjente farer og med fare for å bli skuffet ved ankomst. Likevel gjorde de det.

Hvorfor? - Jo de hadde en tro på at det som ville møte dem stort. De skulle møte en konge - og det er jo ikke noe som skjer hver dag. Troen på dette var derfor viktigere enn frykten for det ukjente. I Hebrerne 11.6 står det at uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som søker Ham må tro at Han er til og at han lønner dem som søker ham.

Det å søke noe i tro er dermed viktigere enn sunn norsk skepsis.

Dernest søkte de etter en ny mulighet. Tenk på alle de enorme mulighetene vi alle har fått i dette landet vi bor i. Vi kan tale fritt, tenke fritt, lære fritt, tro fritt på hva vi vil og vi vasser i penger. Jeg beundrer alle de som tenker utenfor boksen. De som søker muligheter og som våger å smake der hvor omgivelsene rister på hodet og sier - det er umulig! I Romerne 12.2 står det at vi ikke skal innrette oss etter den nåværende verden, men la oss forvandle ved at sinnet fornyes. Fornyelse er viktig i alle deler av samfunnet - og kanskje spesielt i våre menigheter.

Det å handle på troen og det å være åpen for mulighetene som byr seg skaper forandring. Det forandrer vår reise i livet. Det skjedde med de vise mennene i julevangeliet også. De bevarte idenditeten sin. De visste hvor de kom i fra og var fast bestemt for å reise hjem igjen. Men de tok en annen vei. Vi sier jo at det er mange veier til Rom. Det er like mange veier hjem.

Hovedsaken er å ikke komme hjem skuffet eller med halen mellom beina, men å komme hjem rik på nye opplevelser, erfaringer og økt tro på at det er alltid en mulighet!